Elever med mange vurderinger og lekser får dårligere karakterer

Hei!
 

Tirsdag 4. juni fikk vi en oppgave som går ut på å skrive en kommentar til den mye debatterte artikkelen "Elever med mye prøver og mye lekser får dårligere karakterer". Denne ble publisert i Aftenposten 31. mai 2013.

Artikkelen dreier seg om hvorvidt lekser og vurderingssituasjoner er bra  for karaktersnittet til studenter. Flere har forsket og uttalt seg om dette, blant annet forskningsinstituttet NIFU. I følgen en rapport fra NIFU som ble lagt fram på deres årskonferanse, tyder mye på at elever ikke lærer mer når de har mange prøver, innleveringer, leksehøringer og presentasjoner. Den vister derimot at et høyt omfang av vurderingssituasjoner virker negativt på karakterene til elevene. Men hva er grunnen til dette? Er det det at undervisningstid heller brukes på vurderinger, eller er det presset og vurderinger som ligger altfor tett som gjør det? Videre i artikkelen påpekes den gylne middelvei - ikke for mange og ikke for få prøver. Trolig er det dette som får elevene til å prestere best. Men hva er da den gylne middelvei?

Jeg tror at for mange vurderingssituasjoner både stjeler mye tid fra vanlig undervisning, men også øker presset på elever, noe som kan føre til at man presterer dårlig. Dersom prøvene er satt opp med korte mellomrom fører det også til at man ikke kan øve til en prøve flere dager i forveien. Som elev ved videregående skole har jeg selv hatt et høyt antall vurderinger over en kort periode, og for meg betyr det dårlig motivasjon og konsentrasjon. Man blir gjerne nødt til å prioritere et fag foran det andre,  noe som er utrolig kjipt dersom man ønsker gode karakterer i begge fagene. 

Samtidig er det jo også viktig med mange nok vurderinger, slik at man er sikker på at man har et grundig vurderingsgrunnlag. Vurderinger gjør jo også gjerne slik at man skjerper seg og virkelig lærer seg stoffet man skal kunne. Konklusjonen min blir derfor den samme som artikkelens; for å oppnå gode karakterer må vi ha passe med prøver - ikke for mye, men heller ikke for lite. 

Verdens bokdag!

I anledning verdens internasjonale bokdag (23. april) har vi fått en oppgave hvor vi kort skal oppsummere hovedpunktene i denne artikkelen publisert av framtida.no, og i tillegg anbefale en skjønnlitterær bok.

Artikkelen forteller at bøkene har klart å holde på leserne, i motsetning til avisene, som har gått kraftig tilbake. I følge artikkelen, skrevet av Svein Olav B. Langåker, leser hele én av fire nordmenn i bøker på en gjennomsnittlig dag. Majoriteten av lesere er kvinner (uansett aldersgruppe), og det leses for det meste skjønnlitteratur. Videre står det at elever ved Sand skole har undersøkt hvor mye andre ungdommer i Suldal leste, og hvorfor.  40 % av elevene svarte at de leser fordi de må det i sammenheng med skole, mens en av fire svarte at de leser fordi de har lyst, noe som er veldig positivt. Lesing er jo en fin kilde til både underholdning og kunnskap. 

Foto: Privat

Det følger også med en faktaboks i artikkelen, hvor vi blant annet får oppgitt at kvinner er de mest ivrige bokleserne, og at det leses mest skjønnlitteratur av både kvinner og menn. Selv syns ikke jeg at dette er overraskende, for det er i grunnen det inntrykket jeg har fått gjennom venner, familie, skole og andre. Hvorfor det er sånn vet jeg ikke, men kanskje det har litt å gjøre med interesser hos menn og kvinner? Mens menn kanskje bruker kveldene på å se på fotballkamper og serier på tv, så foretrekker kanskje kvinner å lese en god bok? Om dette er riktig vet jeg ikke, men det er det inntrykket jeg har. Når det gjelder sjanger, så er jo skjønnlitteratur noe man leser når man ønsker å drømme seg bort, eller bare vil ha litt underholdning. Sakprosa leses vel helst om man er veldig interessert i et spesielt emne, om man arbeider med det eller studerer det. Det er i  hvert fall noe jeg for det meste leser i sammenheng med skole, og ikke for underholdningens skyld, men dette er vel også litt forskjellig fra person til person. Jeg tror all lesing er bra for oss, uansett om man leser sakprosa eller skjønnlitteratur.  

Til slutt vil jeg anbefale en skjønnlitterær bok. Jeg er selv glad i å lese, og leser nesten alltid skjønnlitteratur. Jeg har lest mange gode bøker oppgjennom årene, men har til slutt valgt å anbefale en bok av norske Jostein Gaarder. "Appelsinpiken" har jeg lest to ganger, og det er en bok som virkelig har gjort et inntrykk på meg. Det er nok egentlig ikke helt min type bok, men det som likevel gjør den til en av de beste jeg har lest er at Gaarder kommuniserer med leseren på en utrolig god måte. 

Foto: Privat

Det er også en litt filosofisk bok, noe Gaarder er kjent for, og den får deg til å tenke. Ikke bare på hva som skjer i boken, men over ditt eget liv, meningen med livet og på hvor heldige vi er - i hvert fall fikk den meg til å tenke på det. Selv syns jeg at budskapet i bøker er vel så viktig som historien, kommunikasjonen og temaet, og "Appelsinpiken" har et veldig fint budskap om å sette pris på livet, ikke gi opp og leve mens man kan. Det er en utrolig fin bok som jeg vil anbefale alle å lese en gang, men det er kanskje en fordel å være litt moden når man leser den, ellers kan man kanskje finne den litt kjedelig. 

Foto: Privat

I 2009 ble det laget en film av boken, men jeg vil anbefale å lese boken før man ser filmen, for den gir deg virkelig en fin leseropplevelse! 

Har du en bok du vil anbefale meg?

Utfordringer ved å oversette -- Besøk av Silje Beite Løken

Tirsdag 5. mars hadde vi besøk av oversetter Silje Beite Løken, som blant annet har oversatt første boken i vampyrserien House of Night. Hun har master i nordisk, og oversetter fra engelsk, islandsk, svensk og dansk. Løken fortalte om utfordringene hun støter på når hun oversetter fra fremmedspråk til morsmålet.

I tilknytting til dette foredraget fikk vi i oppgave å skrive et innlegg på bloggen hvor vi skal reflektere rundt problemer man kan møte på i oversettelsesarbeid, i tillegg til å dele våre erfaringer med dette.

Det å oversette er noe jeg egentlig aldri har ofret en tanke (med unntak av når jeg må oversette en tekst i spansken) før vi fikk vite at vi skulle høre på et foredrag fra en oversetter. Jeg kan nok også si at jeg undervurderte dette yrket, mest sannsynlig fordi jeg aldri har tenkt noe på hvilke utfordringen man kan møte på som oversetter. Det er nemlig ganske mange forskjellige utfordringer man kan få når man skal oversette fra fremmedspråk til morsmål.

Vi har for eksempel homonymer, som også kalles forvekslingsord. Homonymer er ord som uttales eller skrives likt, men som har ulikt opphav og betydning. Et eksempel på et homonym fra det norske språket er måke. Måke kan være både en fugl, men også en vinterlig aktivitet, altså å måke snø. Da sier det seg selv at man må være nøye og grundig når man oversetter, ellers kan en setning fort miste meningen og bli feil og rar. 

Innimellom kan man også støte på idiomer. Et idiom er et fast uttrykk som ofte er særegent for et språk. Når man skal oversette et idiom er det viktig å se på helheten, og å forstå hva det er forfatteren prøver å få frem. Et godt eksempel på et idiom fra engelsk er "raining cats and dogs" et uttrykk som brukes i England for å beskrive at det regner veldig mye.  I Norge vil man gjerne si at det "bøtter ned", for det betyr jo ikke bokstavelig talt at det regner katter og hunder.  Dette viser at det også er viktig å ha et godt ordforråd og forståelse som oversetter.

Stilistikk er læren om stil i tekster, og er også veldig viktig når man skal oversette en roman. Dette kan ofte være knyttet til bøker fra bestemte historiske perioder, for eksempel barokken. Hvis en oversetter skal oversette en engelsk bok som ble skrevet i barokken til norsk, er det viktig at han eller hun holder seg til den skrivestilen som forfatteren av boken har brukt. Forfatteren har kanskje understreket stemninger, og det er viktig at oversetteren får understreket disse på samme måte, bare på norsk. Dette er viktig for å få et godt helhetlig inntrykk av boken. 

En annen ting man kan støte på som oversetter er bruken av slang. Dette brukes gjerne som et virkemiddel for at språket  i boken skal bli mer "levende", og det kan gjerne gi et litt annet inntrykk og en større troverdighet. Ved oversettelse av slang fra et annet språk kan dette "falme" litt, og inntrykket kan kanskje bli annerledes en slik forfatteren ønsker. Et annet problem med slang kan dukke opp dersom slangen ofte brukes blant ungdom, mens oversetteren er mye eldre. Dette kan skape en misforståelse som ødelegger for inntrykket. 

Syntaks er læren om hvordan ord settes sammen til setninger, og dette kan være ganske forskjellig fra språk til språk. I Danmark har man for eksempel komma helt annerledes plassert enn i Norge, mens man i Spania sier "bil blå" i stedet for "blå bil". Det finnes også enda mer kompliserte forskjeller fra språk til språk, og derfor er det viktig at oversetter har god språkforståelse for begge språkene for at det skal bli minst mulig feil. 

Anglisisme kan også gjøre en tekst vanskelig å oversette. Dette er ord som er tatt fra engelsk, og som kanskje ikke passer helt inn i mottakerspråket. I foredraget trakk Løken frem eksempelet "to make a difference" fra engelsk, som viste seg å ikke være så veldig lett å oversette til "god" norsk.  Direkte kan man oversette det til "å gjøre en forskjell", men dette kan bli sett på som en litt umoden og kanskje barnslig ting å si. Så vidt jeg husker kom vi aldri frem til et veldig godt alternativ, så dette kan nok ha en stor betydning i oversettelsesarbeidet og skape mange problemer.

Selv opplever jeg sjeldent store utfordringer ved å oversette. Siden jeg er en person som helst ikke snakker med folk jeg ikke kjenner, og i hvertfall ikke hvis de ikke snakker norsk, slipper jeg ofte dette. Problemene jeg støter på kommer som oftest i sammenheng med skole, men jeg kan likevel ikke huske noen uttrykk eller setninger jeg har hatt store problemer med å oversette. Det har jo selvsagt noe å gjøre med formålet også. Når man leser en oversatt bok vil man jo helst ikke legge merke til at den er oversatt. Som Løken sa selv, så skal oversettere helst være usynlige. For min del holder det stort sett bare å forstå innholdet, og det er sjeldent et krav om at noe skal være nøyaktig oversatt.

Jeg har vel heller ingen gode eksempler på bommerter fra andre, med unntak av noen få veldig kjente som jeg tror alle som har engelsk på skolen får høre i løpet av ungdomsskolen. Disse bommertene kommer jo gjerne av litt eldre personer enn meg selv, noe jeg tror er fordi at dagens skoleelever lærer mye mer og bedre engelsk enn generasjonene før oss, men dette kan vi nok også takke globaliseringen for.

Etter foredraget med Løken sitter jeg igjen med helt ny forståelse og kunnskap om det å oversette. Det er mye mer utforende enn hva jeg hadde trodd, og det var interessant å få høre om et yrke som man kanskje ikke tenker så mye over.

-Iselin 

"Den profesjonelle elev"

Etter en liten pause er vi nå i gang med bloggingen igjen. Oppgaven denne gangen er å oppsummere hovedinnholdet i en kronikk skrevet av lederen av elevorganisasjonen, Axel Fjeldavli, og deretter ta stilling til noe jeg synes er spesielt interessant. Tittelen på kronikken er «den profesjonelle elev», og hvis du ønsker å lese den kan du finne den her. 

Kronikken som ble publisert på Aftenpostens nettside 25.oktober 2012 dreier seg i hovedsak om oss elever, og hvordan vi skal lære best. Fjeldavli mener at det blir for lett og bare satse på gode lærere, og at gode elever er minst like viktig for suksessfull læring. Innledningsvis i kronikken sier han at «Læringen skjer i elevenes hode, og hvis ikke elevene gjør undervisningen i klasserommet til sin egen, skjer det heller ingen læring.» Videre sier han at det er viktig å stille krav til elevene, men at man også må gi elevene forutsetningene til å lære: til å være profesjonelle elever. Dette er like viktig som at skolen lærer elevene å lese, skrive og regne, avslutter han.

Det som fanget min interesse i denne kronikken er det han sier om gjennomsnittseleven. Han sier at gjennomsnittseleven ikke eksisterer, men at skolen er tilpasset denne eleven. Dermed må elever tilpasse seg skolens form for læring for å lykkes. Selv tror jeg at jeg er ganske lik på «gjennomsnittseleven». Jeg har i alle fall aldri hatt problemer med å lære på skolen, men det er ikke alle som har det slik. Jeg tror det er en del skoler og lærere som kan trenge å fornye seg litt. Ikke alle skoler følger resten av samfunnet når det gjelder utvikling, for eksempel innen teknologi. Måten man underviste elever på for 50 år siden er ikke nødvendigvis den beste, men dette kan det virke som om enkelte skoler og lærere ikke innser.

Da jeg valgte videregående skole valgte jeg en digital skole, til tross for at jeg var skeptisk til det. Å gå på en digital skole innebærer mye data, mye teknologi og internett, men også en skolehverdag som følger resten av samfunnet. Selv om det var slitsomt i begynnelsen med så mye data, og til tider veldig distraherende med internett, er jeg glad for at jeg valgte en digital skole med litt andre og nytenkende måter å undervise på.

Fjeldavli sier at vi skal stille krav til elevene, noe jeg vil si meg helt enig i. Likevel tror jeg at litt nytenking hos skoler og lærere vil gi litt mer motiverte elever, og kanskje dette vil få frem den profesjonelle eleven? Kanskje en kombinasjon av høyere og klarere krav, i tillegg til nytenking når det gjelder undervisning, er det som skal til?