Elever med mange vurderinger og lekser får dårligere karakterer

Hei!
 

Tirsdag 4. juni fikk vi en oppgave som går ut på å skrive en kommentar til den mye debatterte artikkelen "Elever med mye prøver og mye lekser får dårligere karakterer". Denne ble publisert i Aftenposten 31. mai 2013.

Artikkelen dreier seg om hvorvidt lekser og vurderingssituasjoner er bra  for karaktersnittet til studenter. Flere har forsket og uttalt seg om dette, blant annet forskningsinstituttet NIFU. I følgen en rapport fra NIFU som ble lagt fram på deres årskonferanse, tyder mye på at elever ikke lærer mer når de har mange prøver, innleveringer, leksehøringer og presentasjoner. Den vister derimot at et høyt omfang av vurderingssituasjoner virker negativt på karakterene til elevene. Men hva er grunnen til dette? Er det det at undervisningstid heller brukes på vurderinger, eller er det presset og vurderinger som ligger altfor tett som gjør det? Videre i artikkelen påpekes den gylne middelvei - ikke for mange og ikke for få prøver. Trolig er det dette som får elevene til å prestere best. Men hva er da den gylne middelvei?

Jeg tror at for mange vurderingssituasjoner både stjeler mye tid fra vanlig undervisning, men også øker presset på elever, noe som kan føre til at man presterer dårlig. Dersom prøvene er satt opp med korte mellomrom fører det også til at man ikke kan øve til en prøve flere dager i forveien. Som elev ved videregående skole har jeg selv hatt et høyt antall vurderinger over en kort periode, og for meg betyr det dårlig motivasjon og konsentrasjon. Man blir gjerne nødt til å prioritere et fag foran det andre,  noe som er utrolig kjipt dersom man ønsker gode karakterer i begge fagene. 

Samtidig er det jo også viktig med mange nok vurderinger, slik at man er sikker på at man har et grundig vurderingsgrunnlag. Vurderinger gjør jo også gjerne slik at man skjerper seg og virkelig lærer seg stoffet man skal kunne. Konklusjonen min blir derfor den samme som artikkelens; for å oppnå gode karakterer må vi ha passe med prøver - ikke for mye, men heller ikke for lite. 

"Den profesjonelle elev"

Etter en liten pause er vi nå i gang med bloggingen igjen. Oppgaven denne gangen er å oppsummere hovedinnholdet i en kronikk skrevet av lederen av elevorganisasjonen, Axel Fjeldavli, og deretter ta stilling til noe jeg synes er spesielt interessant. Tittelen på kronikken er «den profesjonelle elev», og hvis du ønsker å lese den kan du finne den her. 

Kronikken som ble publisert på Aftenpostens nettside 25.oktober 2012 dreier seg i hovedsak om oss elever, og hvordan vi skal lære best. Fjeldavli mener at det blir for lett og bare satse på gode lærere, og at gode elever er minst like viktig for suksessfull læring. Innledningsvis i kronikken sier han at «Læringen skjer i elevenes hode, og hvis ikke elevene gjør undervisningen i klasserommet til sin egen, skjer det heller ingen læring.» Videre sier han at det er viktig å stille krav til elevene, men at man også må gi elevene forutsetningene til å lære: til å være profesjonelle elever. Dette er like viktig som at skolen lærer elevene å lese, skrive og regne, avslutter han.

Det som fanget min interesse i denne kronikken er det han sier om gjennomsnittseleven. Han sier at gjennomsnittseleven ikke eksisterer, men at skolen er tilpasset denne eleven. Dermed må elever tilpasse seg skolens form for læring for å lykkes. Selv tror jeg at jeg er ganske lik på «gjennomsnittseleven». Jeg har i alle fall aldri hatt problemer med å lære på skolen, men det er ikke alle som har det slik. Jeg tror det er en del skoler og lærere som kan trenge å fornye seg litt. Ikke alle skoler følger resten av samfunnet når det gjelder utvikling, for eksempel innen teknologi. Måten man underviste elever på for 50 år siden er ikke nødvendigvis den beste, men dette kan det virke som om enkelte skoler og lærere ikke innser.

Da jeg valgte videregående skole valgte jeg en digital skole, til tross for at jeg var skeptisk til det. Å gå på en digital skole innebærer mye data, mye teknologi og internett, men også en skolehverdag som følger resten av samfunnet. Selv om det var slitsomt i begynnelsen med så mye data, og til tider veldig distraherende med internett, er jeg glad for at jeg valgte en digital skole med litt andre og nytenkende måter å undervise på.

Fjeldavli sier at vi skal stille krav til elevene, noe jeg vil si meg helt enig i. Likevel tror jeg at litt nytenking hos skoler og lærere vil gi litt mer motiverte elever, og kanskje dette vil få frem den profesjonelle eleven? Kanskje en kombinasjon av høyere og klarere krav, i tillegg til nytenking når det gjelder undervisning, er det som skal til?